Hva betyr mappestruktur, filnavn og metadata når opptakene skal leveres

Tre ord som går igjen i leveransen

Når vi snakker om klargjøring av materiale på kurset, dukker det raskt opp tre ord som nybegynnere ofte bruker om hverandre: mappestruktur, navnestandard og metadata. De betyr ikke det samme, og de løser tre ulike problemer for den som skal klippe etter deg.

Mappestruktur er hvordan filene er fordelt i mapper. Navnestandard er reglene du bruker når du gir hver fil et navn. Metadata er opplysningene som følger med filen, enten kameraet har lagt dem inn eller du har skrevet dem selv. Til sammen avgjør de om redaktøren finner riktig klipp på ett minutt eller på ti.

I denne artikkelen tar jeg de tre begrepene i tur og orden, med eksempler fra bedriftsarrangementer. Det er den andre delen av fire om klargjøring av materiale, og den handler bare om språket i faget, ikke om hele arbeidsflyten.

• Mappestruktur: hvor filene ligger
• Navnestandard: hva filene heter
• Metadata: hva filene forteller om seg selv

Mappestruktur: der filene skal ligge

En mappestruktur er rett og slett oppdelingen av leveransen i mapper med et fast mønster. For et arrangement er det naturlig å dele etter hva opptakene viser, ikke etter når du tilfeldigvis filmet dem. Redaktøren leter etter «inngangen», «scenen» eller «samtaler ved bordene», ikke etter klokkeslett.

En vanlig inndeling er egne mapper for etableringsbilder, detaljer og aktivitet, intervjuer eller replikker hvis du har tatt dem, og lyd. Lydfilene fra romlyd hører ikke hjemme blant bildene, selv om de ble tatt opp samtidig, fordi de ofte brukes i helt andre deler av innslaget.

Hold strukturen flat nok til at ingen må åpne fem mapper for å nå en fil. To nivåer er som regel nok. Dypere hierarkier ser ryddige ut for den som laget dem, men de sinker den som kommer utenfra og ikke kjenner logikken din.

• Del etter innhold, ikke etter klokkeslett
• Hold lyd og bilde i hver sine mapper
• Maks to nivåer av undermapper

Navnestandard: filnavn som kan leses uten å åpne filen

Kameraer gir filene navn som C0043 eller A001, og de forteller ingenting. En navnestandard er en fast regel for hvordan du omdøper dem, slik at navnet alene sier hva filen er. Poenget er at en redaktør skal kunne sortere alfabetisk og få en meningsfull rekkefølge.

Et mønster som fungerer godt: sted eller del av programmet først, så hva klippet viser, så et løpenummer. For eksempel «inngang_gjester_ankomst_03». Bruk små bokstaver, understrek i stedet for mellomrom, og unngå æ, ø og å i filnavn, siden noen systemer håndterer dem dårlig.

Det viktigste er at du velger én regel og holder deg til den gjennom hele leveransen. En middels god standard som brukes konsekvent, slår en gjennomtenkt standard som du bryter halvveis. Skriv gjerne regelen ned i en kort tekstfil i toppmappen, så redaktøren slipper å gjette.

• Sted eller programpunkt først, løpenummer sist
• Understrek i stedet for mellomrom
• Unngå æ, ø og å i filnavn

Metadata: opplysningene som følger filen

Metadata er data om dataene. Kameraet legger selv inn mye: opptakstidspunkt, oppløsning, bildefrekvens og ofte kameramodell. Dette kalles teknisk metadata, og du trenger vanligvis ikke gjøre noe med det, men du bør vite at det finnes, og at det ikke endres når du omdøper filen.

Den andre typen er det du selv legger til: stikkord, beskrivelser eller markeringer av de beste klippene. Mange redigeringsprogrammer lar deg merke klipp med farge eller en kort kommentar. Det er en rask måte å si «dette er det beste bildet av åpningen» uten at du må skrive et eget dokument.

Bruk metadata sparsomt og bevisst. Fem presise stikkord på de viktigste klippene hjelper mer enn en lang beskrivelse på alt. Og husk at ikke alle systemer tar med merkingen når filene kopieres, så noter det viktigste også i tekstfilen i toppmappen.

• Teknisk metadata legges inn av kameraet
• Egne stikkord og fargemerking hjelper redaktøren
• Gjenta det viktigste i en lesefil

Lesefilen: en liten fil som gjør forskjellen

En lesefil er en vanlig tekstfil som ligger øverst i leveransen. Den trenger ikke være lang. Tre til ti linjer er nok: hva arrangementet var, hvilke mapper som finnes, hvilken navnestandard du brukte, og eventuelle ting redaktøren bør vite, for eksempel at en spesiell sekvens er filmet med annen bildefrekvens.

Slike notater virker overflødige når du leverer, fordi du selv husker alt. Men redaktøren sitter kanskje med materialet uker senere, eller det er en kollega som aldri var til stede. Da er lesefilen forskjellen mellom en rask start og en runde med spørsmål frem og tilbake.

Skriv den umiddelbart etter at du har ryddet ferdig, mens detaljene er friske. Hvis du venter til du skal sende, glemmer du de små tingene som faktisk hjelper mest, som hvilke klipp du selv anser som svake.

Vanlige misforståelser om begrepene

En misforståelse jeg møter ofte, er at mappestruktur og filnavn kan erstatte hverandre. Det kan de ikke. Gode filnavn i én stor haug med tusen filer er fortsatt vanskelig å navigere i, og fine mapper med filer som heter C0043 tvinger redaktøren til å åpne hver enkelt.

En annen er at metadata er noe bare store produksjoner trenger. Selv ved en kort dekning av et bedriftsarrangement sparer et par stikkord og en fargemerking tid i klippefasen. Du trenger ikke et eget system, bare vaner du bruker hver gang.

Til slutt tror noen at ryddingen er en ekstra jobb som kommer i tillegg til det egentlige filmarbeidet. På kurset behandler vi den som en del av leveransen, på linje med selve opptakene, fordi materialet først er ferdig når andre kan bruke det uten å ringe deg.

Mappestruktur sier hvor, navnestandard sier hva, og metadata sier litt mer om hver enkelt fil. Sammen med en kort lesefil gjør de at materialet fra arrangementet kan tas i bruk uten forklaring. Du trenger ikke dyre verktøy, bare faste regler som du følger fra første til siste opptak. Det er også slik vi øver det i modul 5.