Slik filmer vi et lokale før arrangementet har begynt

Arbeidet starter før kameraet tas ut av vesken

Når jeg underviser i Modul 2, begynner jeg alltid med å si at etableringsbildene avgjøres lenge før opptaksknappen trykkes. På et bedriftsarrangement har du sjelden mer enn et lite tidsvindu der lokalet er tomt, ryddig og pent opplyst. Kommer du for sent, står det allerede folk i veien, kaffekopper på alle bord og bagasje ved inngangen.

Derfor ber jeg kursdeltakerne om å ringe arrangøren i forkant og stille tre enkle spørsmål: når åpner lokalet, hvem har nøkkelen, og finnes det rom eller soner vi ikke får lov til å filme? Svarene bestemmer hele rekkefølgen på dagen.

Her om høsten er det dessuten mørkere ute enn mange forventer. En inngang som fungerer fint i dagslys kan se lukket og kald ut klokken fem, og det må planlegges inn.

Befaring: å lese rommet som seeren kommer til å se det

Hvis jeg kan, tar jeg en kort befaring uten kamera. Jeg går samme vei som en gjest: fra gaten, gjennom døren, forbi garderoben og inn i salen. Underveis noterer jeg hvor jeg stopper opp av meg selv, for det er som regel der seeren også trenger et bilde.

Jeg ser etter skilt, logoer og tydelige kjennetegn som forteller hvor vi er, men også etter ting som ødelegger bildet: søppelkasser, løse kabler, blendende vinduer. Noe kan flyttes, annet må man filme rundt.

På kurset lar jeg deltakerne tegne en enkel skisse av lokalet og merke av tre til fem kamerastandpunkter. Skissen er ikke fin, men den hindrer at man står midt i salen og filmer alt fra samme høyde.

• Gå inngangsveien som en gjest før du filmer
• Noter lyskilder og vinduer på skissen
• Merk steder som må ryddes eller flyttes

Rekkefølgen: fra utsiden og inn

Et godt sett etableringsbilder følger en logikk seeren kjenner igjen. Jeg starter ute: bygningen, adressen eller skiltet, gjerne med litt liv i bildet. Deretter inngangen, så foajeen, så selve rommet. Til slutt et vidt bilde av hele salen, helst fra et hevet punkt.

Hvert bilde tar jeg to ganger: ett stillestående og ett med rolig bevegelse, for eksempel en langsom panorering. Redaktøren får da et valg, og slipper å strekke et bilde som egentlig var for kort.

Jeg teller alltid ti sekunder i hodet før jeg stopper opptaket. Det høres mekanisk ut, men det er overraskende hvor ofte et bilde som føltes langt viser seg å være tre sekunder i redigeringen.

Utstyr og stødighet på stedet

Til etableringsbilder bruker jeg stativ nesten hver gang. Håndholdt materiale kan fungere til detaljer, men et vidt bilde av et rom skal stå helt rolig, ellers ser lokalet ut som det beveger seg. Stativet må stå vannrett, og jeg sjekker horisonten før hvert opptak.

Jeg velger en vid, men ikke ekstrem, brennvidde. Altfor vid optikk strekker rommene og får små lokaler til å virke store på en måte som gjesten ikke kjenner igjen. Målet er at seeren skal gjenkjenne stedet når de kommer dit.

Jeg stiller hvitbalansen manuelt når lokalet har blandet lys, og låser eksponeringen slik at bildet ikke flakker når noen åpner en dør. Små grep, men de sparer mye fargekorrigering senere.

• Stativ og vater på alle vide bilder
• Manuell hvitbalanse ved blandet lys
• Lås eksponering før du starter opptaket

Det som oftest går galt

Den vanligste feilen jeg ser hos deltakerne er å hoppe rett til gjestene og glemme stedet. Når redaktøren senere trenger en overgang eller en åpning, finnes det ingenting å bruke, og man ender med å låne et bilde fra midt i programmet.

Den nest vanligste er å filme på feil tidspunkt. Rommet er klart, men solen står rett inn i vinduene, og alt blir silhuett. Da hjelper det å ha notert lysretningen under befaringen og vite hvilken time som passer best.

En tredje feil er å glemme tillatelser. Før jeg filmer i fellesareal, hotellobbyer eller bygg med vakthold, avklarer jeg det skriftlig med arrangøren. Det tar to minutter og kan spare hele opptaksdagen.

Hva deltakerne tar med seg fra modulen

På slutten av Modul 2 leverer hver deltaker et lite sett etableringsbilder fra et lokale de selv har valgt, sammen med skissen og notatene fra befaringen. Jeg går gjennom dem én og én og peker på hva som forteller stedet godt og hva som mangler.

Resultatet er ikke at alle filmer likt, men at alle har en fast rutine: avklar, gå befaring, skisser, film fra utsiden og inn, og ta hvert bilde to ganger. Det er en arbeidsmåte som holder seg stabil selv når arrangementet blir hektisk.

Etableringsbilder virker enkle, men de krever mer forberedelse enn nesten noe annet i arrangementsfilming. Når du har avklart tilgang, vurdert lyset og bestemt rekkefølgen på forhånd, går selve opptaket raskt og rolig. Det er den roen jeg vil at deltakerne på Modul 2 skal kjenne igjen, hver gang de står foran et nytt lokale.